Bildet ble tatt da Magnus var halvannet år, før han kunne gå. Han dro seg fram med armene. Han forsto så lite av sine egne begrensninger, og dette var før vi også forsto at noe var galt. Jeg har gått gjennom mange gamle bilder i det siste, og jeg ser så tydelig at noe er galt. Men jeg så det ikke da, jeg så bare den lille smilende gutten.
Nå ser jeg jo at han rykket i armene og han ramlet vekk mentalt (noe som kan ha vært epileptisk hele tiden)

Men det er mange gode minner å ta vare på, selv om det er vanskelig å se de gamle bildene. En dag vet jeg at jeg kommer til å sette pris på alle bilder jeg har tatt. Og jeg tar mange til dagen. Har nok over 4-5000 bilder alt i alt.

24 timers EEG ble tatt natt til Tirsdag, Magnus hadde ledninger festet til hele hodet. Som ble surret opp, og han klarte å holde fingrene av fatet til kl var 24 om natten. Da fikk den lille luringen tak i ledningene, og dro ut noen av de. Sykepleierne fikk satt dem på igjen men desverre på feil plass. (absolutt forståelig, det er avanserte greier og få som kan det) Så de siste timene teller nok ikke, men vi fikk målt 12 gode timer uansett. Og vi fikk målt når han hadde utagerende adferd, slik at vi kan kartlegge om det er epileptisk.

Fredag er det ansvarsgruppemøte og jeg ser frem til det. I dag har jeg en MEG dag, prøver å slappe av og lade kreftene. Men jeg ender nok opp i skittentøyshaugen eller i vaskebøtta. Men det føles godt. Ingen avtaler, bare meg hjemme. Stillheten i huset pleier være fæl å forholde seg til, for den gir ett skremmende innblikk i det vi har i møte. Vi vet enda ikke om Sander (minstegutt) har sykdommen også. Og vi vet veldig lite om hva fremtiden bringer. Men jeg må lære meg å takle mitt eget selskap og stillheten som medfølger. Og i dag klarer jeg å nyte det for første gang på lenge.